Lykken på Rykkinn 50 år
En dag for 50 år siden
i det som nå kalles før i tiden
sto en mann med ei saks og et
ordførerkjede
han sa «Jeg har herved den glede
å erklære Rykkinn for åpnet"
så klipte han snora mens sola
blinket i kommunevåpenet
Det var starten på et sosialt
eksperiment
som ble lagt merke til og
viden kjent
det gamle bondelandet
skulle transformeres
skog og folk og fe urbaniseres
under Eineåsen skulle den vokse frem
fremtidens boby, vårt nye hjem
Med like deler fremtidsoptimisme
idealisme og 70-talls
modernisme
ble Rykkinn bygd som Bærums
folkelige alibi
der folk fra øst og vest skulle være
lykkelige og fri
der praksis skulle følge teori
et sted der alle kunne bo og alle
handle på KI
Og folk rykket inn
over de første årene ligger det
et mytisk skinn
stedet fikk et frynsete rykte
noen turte ikke komme,
andre ville flykte
men de fleste hadde kommet for å bli
spesielt forfattere, sosiologer og
forskere i
sosialantropologi
Men årene går fort
og for å gjøre en lang historie kort
stedet er blitt helt normalt
folk flest vet forskjell på rett og galt
mye er bra og noe kunne vært bedre
men stort sett trives både barn og mødre
og fedre
Her fins folk i alle regnbuens farger
mange blide og noen få som forarger
folk fra 1000 nasjoner
omtrent like mange menn som koner
noen er vi glade i, og noen er vi lei'a
noen er tørrpinner og én og annen
er nesten like morsom
som Harald Eia
Hver dag fylles barnehage og skole
opp med små
de skal lære seg å krype før de kan gå
Alle er unge før de gradvis blir eldre
plutselig en dag er de stolte
besteforeldre
Her er nordlendinger og striler
og folk fra Møre
noen har det drit-travelt
og noen har nesten ingen ting å gjøre
De fleste er sterke og sunne,
noen syke og svake
noen rehabiliterer seg på Fram i håp om
å komme sterkere tilbake
På Rykkinn finner de fleste
veien hjem
noen går seg vill i gangveiene
og finner ikke frem
til svømmehall og bibliotek
kjøpesenter med kafe, frisør
og apotek
til slutt får de kanskje helt hetta
og søker ut i åpent lende
på Bergersletta
Vi har post-i-butikk, bensinstasjon
og grendehus
noen som sliter med gjelda og andre
som lever i sus og dus
noen bor lengst nede
og andre lenger opp
alle går tur med hunden og
alle møtes på COOP
Ja her er det plass til alle
omtrent 15 tusen i tallet
gamle tanter
farende fanter
gærninger og streite
kalde og heite
beskjedne og frekke
folk som bor i blokk, rekkehus
og enebolig på Brekke
Noen har balkong med plass
til ei blomsterkasse
noen synes ei terrasseblokk
er akkurat passe
Noen har bygd ei diger flytebrygge
av en terrasse
noen har en hang til det urbane
noen bor på landet med høns
og en hane
men ingen har endestasjon
for T-bane
Og da er ingen flere nevnt
men heller ingen glemt
verken skolekorps, Valborgs eller
Olsen-banden
som hver 17. mai har fått skoa på
lenge før Fanden
Ei heller har vi glemt vår aktive
menighet
som bygger Rykkinn-identitet
herfra og til evighet…
heller ikke BVH,
vår idrettsforening
som skaper tilhørighet
for gamle og unge gjennom trening
eller vår velforening
som alltid er på hugget og har
en kvalifisert mening
Vi glemmer heller ikke de
som sitter på kafé
for å finne noen de kan prate med
eller bare fordi de liker kaffe
og venter på at noe skal skje
Vi har heller ikke glemt
de som er på tur
i Rykkinns frie og flotte natur
eller de som gjerne vil,
men har mista trua
på at de fremdeles orker turen
opp til Solfjellstua
For vi kan ikke ta med alt og alle
som gjør Rykkinn spesiell
Nemlig du og jeg, alle vi,
som morgen, middag og kveld
fyller våre omgivelser med liv og røre
med alt vi har å bestille
og alt vi har å gjøre
det er vi som gjør Rykkinn
unik og hel
det er vi som er Rykkinns sjel
For følelsen av å høre til defineres
ikke på et skrivebord
lykken kan ikke vedtas
på et byplankontor
lykken er det som skjer,
det du gir og det du får
Lykken er mulig så lenge
Eineåsen står
Lykken på Rykkinn er klar
for de neste 50 år!
